Etter en uke med strålende vær i Troms, og sol fra en skyfri himmel, var det med spenning vi stod opp fredag morgen for Var været det samme som de tidligere dagene?
Klokken 12 fredags formiddag møtes vi på Fornes, som er en liten bygd mellom havet og stupbratte fjell i Ullsfjorden. Mange forventningsfulle ansikter var å se på parkeringsplassen; - unge ansikter som strålte om kapp med solen. Et fåtall hadde vært på toppen tidligere. Hva er det som venter, er det store bresprekker?

Base camp
I alt var vi 18 personer i alderen 16-52 år som satte i marsj, helt nede fra sjøkanten. Det første stykket måtte vi ta skiene på skuldrene pga. snømangel. Etter de første 100 høydemeteme fant vi igjen den hvite snøen oppe i Fomesdalen. Skiene kom på, det var en herlig skitur innover dalen, bare en slak stigning. Føret var flott og turen innover de ca 5-6 km gikk fort unna. Ved foten av Fornesbreen var det base camp. Her skulle vi overnatte en natt. Teltene kom opp, 2 og 3 personer i hvert telt. Det smakte med mat nå. Lapskaus kokt på primus med brødskive til, spist i en storslått natur. Kan det bli mye bedre?
I base camp gjorde vi oss klar til morgendagens tur til toppen. Det ble øvd i å gå som taulag. Inne i fjellet var det mange bresprekker så sikkerheten måtte være å topp. Pakningene ble gjort klar, og så var det tid for det viktigste. Den mentale forbe- redelsen, dvs. tenke gjennom hva man skal ut på. Kaptein Skildheim hadde og en fin leksjon i kosthold og ernæring, ved fysisk aktivitet. Alle fulgte interessert med, lærdommen ble også tatt til etterretning, rikelig med væskeinntak både før og under skituren. Klokken halv fem lørdagsmorgen ble vi vekket av rypesteggen som kvatret sitt velkjente signal. Det er dette som er vekkesignalet ute i en uberørt natur, langt borte fra durende motorer og lange strømkabler. Nå var det viktig å få i seg en god frokost og tint snø til å fylle opp vannflaskene, minimum 2 liter per mann. Alle visste at vi hadde en lang marsj foran oss. En kunne lese spenningen ut av hver enkelts ansikt. Kommer jeg meg opp i dag? I løpet av natten hadde to nye personer ankommet vår base, deriblant øvingslederen major Torgersen. Så la vi i veg, en jente og 19 mann.

Brevandring
Opp første brefall er det en stigning på ca. 400 høydemeter. En hard bratt stigning. Skaren var hard denne morgenen, 5 minusgrader ute, og så tidlig at solen ikke hadde fått gjøre sin virkning.
I rekke krysset vi oppover bakken som bare ble lengere og lengere jo høyere vi kom. Alle var ikke i like god form, og alle var ikke like vant til å ferdes i bratt fjellterreng. På toppen var det samling. Vi var kommet til starten på Fomesbreen. Herfra har man utsikt nedover dalen som ender ut i Ullsfjorden. Lang, flat og hvit ligger breen der. Den ser ganske uskyldig ut ovenpå, men vi vet at under den hvite overflaten kan det ligge en stor fare - sprekker som er mange ti meter dype og livsfarlig å ramle ned i.
Løsningen for å komme over disse breene på sikreste måten er taulag. Gruppa ble delt inn i 3 taulag a 6-7 mann og et taulag på 3 mann i front. I det vi forlater brekanten og legger i veg innover breen, ser vi områdesjefen i Lyngen komme 350 meter under oss.
I enden av breen etter et par timers vandring, kommer vi fram til en smeltevannsgrop, en av de største som finnes i dette området. På høyre side en lodrett vegg, på venstre en høy snø/isvegg. Midt nedi her vandrer en rekke med ungdommer fra Troms. En får følelsen av hvor liten og hjelpeløs en blir i naturen.
Da vi kommer opp fra den dype slukten, er det en ny bre som står for tur, den såkalte Fugledalsbreen. Vi Iøfter hodet over kanten og ser opp og frem, nok en stor utfordring i front, en høy bratt bakke. Den er i alle fall 400 meter høy. Skal vi rett opp, eller finnes det kanskje en annen veg? Men slik er det, - eneste veg mot toppen går nettopp her. De fleste har med seg skifeller og de som ikke har det får kyndig smørehjelp av kaptein Skildheim. Han har smurt ski før!
Mens gruppa slynget seg oppover den såkalte hoppbakken, fikk vi god tid til å studere Lyngens vakre natur. I fri luft og i sig meter for meter oppover, får tankene tid til å vandre, og alle sanser trekker inn inntrykkene av en mektig natur.
Etter 1 tiimes hardt arbeid når førstemann toppen av bakken. Det er tid for en rastepause. Noen gode brødskiver og godt med drikke inntas. Det trenges for å holde kroppen i form, slik at alle kan nå målet for turen. Mange slitne ungdommer kommer opp til hvileplassen, men likevel er det både glede tilfredshet bak svettedråpene. Slik er det når hindre forseres, tilfredsheten melder seg; - jeg klarte det! En time etter førstemann, var alle kommet opp til rasteplassen.

Toppen er nådd
Herfra var det en kjempefin skitur, 3-4 km, med slake oppover- og nedoverbakken. Utsikten var praktfull. På venstre side strekker Lyngenfjorden seg utover, med alpene som en vegg ved siden. Til høyre ser man Sørfjorden og Balsfjord. Det er et mektig skue, som må oppleves for å få det rette inntrykk.
I det vi sklir framover forbi Kveita, en topp som ligner på en kveite, setter det nedover igjen. I starten går det unna med fine telemarksvinger. Bakken blir brattere og bratterere og det sitrer i magen. Foran oss er det store bresprekker, men alt går bra. Vek nede stopper vi på en smal overgang, Sadelen kalles denne ryggen mellom Kveita og Stortoppen. Det er 400 høydemeter under der vi var for 5 minutter siden - vi har flere bresprekker foran oss.
Spørsmålet var, hvordan komme seg over sprekkene? Det var fint å ha kyndige folk med som har gjort dette før. Vi tok på oss tauene før vi satte avgårde. Vi sneik oss rundt store sprekker. Mange følte seg nok ikke trygge, men man stolte på tauene og veiviseren. Det var ikke langt igjen før målet er nådd. Vi kunne nesten se toppen foran oss. Bare en lang slak stigning igjen. Tauene ble tatt av og det var lov å gå selvstendig opp. De som hadde en del krefter igjen holder et høyt tempo. Andre var mer preget av timene vi hadde lagt bak oss, og har et roligere tempo. Bakken slakker mer og mer ut, vi skjønner at det går mot endepunktet, men siden toppen er på en bre er det ikke så lett å se den. Til slutt var vi endelig der; - toppen som så mange hadde snakket om. Nå har også disse HV-ungdommene, fått erfare den. Det var mange glade og fomøyde fjes å se og smilene kunne ikke skjules i det solbrune ansiktene. Det er ikke ofte man opplever å få stå på toppen av Jiekhevarri med skyfri himmel, 10 timer etter at man forlot teltleiren samme dag.
Etter en herlig nedtur i trygg forvissning om at vi var fullverdige medlemmer av Club 1833, sto alle nede ved sjøkanten igjen. Etter ca 4 mils og 15 timers spennende skitur på breer i Lyngens mektige alpelandskap.